Velkommen til min nettside!

Mitt navn er Eva.
Jeg ble født en september morgen i 1993. Lite visste jeg at livet skulle ta meg med på en vanvittig transformerende reise.

Jeg var en gang en gutt som kjente tidlig på utenforskap generelt i livet. Dynamikken i familierelasjonene var ustødige, utrygge og fylt med kaos. Jeg ble ertet på skolene jeg gikk på, mest fordi jeg var så jentete. Som 10-åring ble jeg flyttet til fosterhjem. Tiden før og etter barnevernet ble involvert var  preget av konservativ kristen lærdom, enten hos min biologiske mor, i fosterhjemmet, eller på de kristne skolene jeg gikk på. Det å uttrykke seg og være seg selv ble til skam. Kristendommen kunne ikke beskytte meg og min identitet, og jeg fikk en smakebit av dette så tidlig som 7 år gammel da min mor og stefar tok vekk all Spice Girls og Britney Spears musikk. De jobbet for satan sa de. Som 14-åring ble jeg tiltrukket av gutter. Medelevene mine spurte meg om jeg var homofil - fordi homofile kom til helvete. Jeg ble presset på ungdomsskolen til å komme ut av skapet av medelever. Jeg innrømte at jeg kanskje var bifil. Suicidale tanker begynte å forfølge meg. Det hjalp ikke at foreldrene til en klasseveninne hadde hørt dette og skrevet et privat brev til meg. Der stod det hvordan Satan prøver å plante frø i oss fra vi er små. Jeg måtte bekjempe homofile følelser. Jeg vokste opp med en hørselsnedsettelse i tillegg, jeg var avhengig av høreapparater. Utenforskapet var isolerende og hadde dype røtter. Ingen hjalp meg til å nøste i det. Til og med Gud helbredet meg ikke, så det måtte jo være noe alvorlig i veien med meg. Jeg ba om at følelsene skulle vekk, jeg ba om helbredelse for hørselen, jeg ba om at jeg astmaen min skulle bli borte. Mine fosterforeldre ga meg en bok i julegave da jeg var 15 år. Om 20 forskjellige vitnesbyrd om blant annet skeive mennesker med kristen tro som klarte å leve i sølibat. Min mor sa jeg tenkte for mye på astmaen da jeg dro på samværsbesøk til henne i helgene og at det var derfor jeg fikk astma. Hun anerkjente ikke at schaefer-hundene hennes var problemet. Astmaen ble min feil. Tro mer, be mer, ikke god nok. Jeg følte meg hatet av Gud. 
19 år og jeg setter kursen mot Oslo. Kjente ingen. Drakk 5 ganger i uken for å rømme. Det ga meg pausen jeg trengte. På London Pub hvor jeg vanket mye i det homofile miljøet, hadde jeg gode samtaler med eldre skeive som så meg der jeg var. De ga meg styrke og pågangsmot til å være meg selv. Jeg var blitt sterk nok da jeg var 22 år. Tok endelig steget til å bli den jeg alltid hadde vært på innsiden. 

Mine ikke-biologiske-besteforeldre hadde fulgt meg gjennom hele min kaotiske barndom og vært en stabil havn for meg - de brøt tilliten min fullstendig den 1. juni 2024. Jeg spurte dem om de så på meg som barnebarnet deres siden jeg ble «Eva Simone».

«Vi har ikke sett på deg som vårt barnebarn siden du var vel 17-18 år.» 
"Vi syns det er koselig å ha deg på besøk, ikke sant John? Men vi ser på deg som en veninne." sa farmor ordrett, kaldt som ti kniver i hjertet mitt. 

Jeg vet hva det vil si å måtte reise seg igjen og igjen. Bli gjort til aske. Gang etter gang. Til slutt spør man seg selv - er det egentlig vits å reise seg igjen? Jeg vet hva det vil si når livet er satt på vent, fordi en jobber dag og natt med å prosessere det man har vært igjennom. Jeg vet hva det vil si å skrive et halvt dusin selvmordsbrev fordi du vet ikke om du orker mer. Jeg vet hva det vil si å ha et alkoholproblem. Jeg vet hvordan det er å være annerledes i et samfunn en helst ikke skal skille seg ut. Jeg vet hvordan sårene fra fortiden har formet hva jeg har tenkt, gjort og handlet. Jeg vet hva det vil si å sørge en skikkelig familie som alltid har deg i ryggen fordi jeg hadde det ikke. Ingen bærte min identitet før jeg fikk tid til å utvikle en. Jeg vet hva det vil si å sørge over tapet av mennesker som fortsatt er i live. Sørge at ingen av de gjorde sitt aller ytterste for å ta et skikkelig slag for lille Simon. Se Simon, høre Simon, tro på Simon, la Simon drømme, la Simon stråle. Jeg vet hva det vil si å klare å tilgi, men ikke glemme. De visste ikke hva de gjorde. Og det de gjorde mest - var å ikke gjøre noe. Ikke dykke dypere. Ikke bry seg dypere, bry seg mer. Jeg forstår godt hvorfor noen tar livet sitt, hvorfor folk sliter med depresjon og sorg, hvorfor noen føler at vingene er fullstendig avklippet.

Idag er jeg Eva Simone. Idag er jeg en alkymist. Bølgene som har ridd meg og slått meg både øst og vest er det nå jeg som rir. Og det er jeg som setter kursen.